moments
Den største pakken - Leader; men trenger jeg så mye "verktøy" i førstehjelpsskrinet mitt?
Face to face
Som i sakte film ser jeg mannen falle forover – mot asfalten, med hodet først; helt tydelig «ute». Der blir han liggende. Jeg sitter i min egen verden, og «skriver» på en ny historie. Rundt meg har jeg familien; som ikke har spiser like fort som meg – Så derfor sitter jeg og ser ut vinduet mens jeg skriver; og det er der jeg ser det. Etter at micro-sekundet, der jeg ikke helt skjønner hva som skjer er over - reiser jeg meg resolutt og springer ut av restauranten. Dette er alvor.
Utallige førstehjelpskurs, repetisjoner. Ingenting kan måle seg med virkeligheten. Da er reaksjonsmønsteret alt annet en det du tror. Kun mengdetrening og erfaring kan forberede deg på det du møter, men jeg kan ikke nøle nå. Her er min hjelp, rett eller feil, det beste jeg kan tilby. Han ligger helt urørlig med ansiktet plantet i asfalten. Jeg vet ikke om han er død eller – Jeg griper tak i han og snur han forsiktig. Det er en eldre herremann; og han lever. Jeg gjør en kjapp vurdering. Han puster, blør litt fra ett kutt i pannen, men han er helt borte. Ingen kontakt. Samboeren min kommer løpende og jeg ber henne ringe 113 og tenker ikke mer på den saken. Jeg legger han helt over på rygg og plasserer hånden min under nakken. Det er ikke mulig å få blikkontakt og jeg ser at tungen dirrer i munnen. Jeg vurderer om jeg skal legge han over på siden, men ser ikke det som noen god løsning. Han puster godt og jeg er bekymret for at han skal svelge tungen. Slik han ligger nå har jeg full kontroll på begge deler. Hva som feiler – om det er infarkt eller slag aner jeg ikke; men jeg skal være der og hjelpe det jeg kan.
Sønnen og kona til den gamle mannen kommer og hjelper. Det forteller om drypp, medisiner og andre problemer. De maser på at jeg skal legge han over på siden. Først er jeg motvillig, men siden han puster godt og situasjonen ikke har forverret seg legger jeg han rolig over på siden. Etter ca 5 minutter sier han noen ord og sakte kommer han til hektene igjen. Tilsynelatende ok – men han gjentar seg selv hele tiden. Jeg har selv kommet meg litt etter det første sjokket og tenker nå at det ganske sikkert er snakk om en hjernerystelse – i tillegg til det som «felte» han. Vi dekker han til med en jakke slik at han ikke skal begynne å fryse. Han ser ikke poenget med ambulanse, men stritter ikke imot. Når jeg sier at det sikkert er søte sykepleiere i ambulansen kvikner han litt til og virker mer positiv til ambulanseturen. Kona sier hun vil være med, noe han ikke sier er nødvendig. Da sier jeg at hun må det nå som jeg har avslørt at det er søte sykepleiere der. Det er det koner skal; passe på mannen sin. ‘
Så forsvinner den store gule ambulansen og vi forsvinner til vårt. Rart hvordan livet byr på utfordringer av alle slag. Det beste du kan gjøre for å være beredt – er å ta alt du kommer over av kunnskap, utfordringer, råd og tips. Fyll skrinet ditt med verktøy. Det er ikke sikkert du kommer til å gjøre alt rett hver gang; men du kommer til å gjøre det du kan. Vise at du bryr deg, og du kommer til å sitte igjen med en god følelse.
Herregud
Herregud
Mai, konformasjonstid og kirketid. Jeg er ikkeno utpreget kirkegjenger. Faktisk er jeg ikke særlig troende – Men jeg stiller om noen; som i dette tilfelle, skal konfirmeres. Bunadskledd og pyntet, jeg er tidlig i kirken denne søndagen. Runde 1 av konfirmanter kommer ut av kirken og det ryddes for neste pulje. Det er tid for meg til entre Herrens hus.
Min oppgave var bare å holde av plasser til resten av følget, noe som ikke skulle være vanskelig siden jeg var førstemann i køen. Noen av herrens tjenere bruker tiden til å hente seg inn etter at 1 pulje har dratt. En av dem har en kopp kaffe i hendene. Skal jeg tørre å be om en kopp jeg og? Jeg går bort til døren bak alteret og spør, rettelse, ber pent om de kunne avse en liten kopp til en «true beliver». Hun sier først at det er egentlig kun tiltenkt kirkens tjenere; men om jeg er fryktelig kaffetørst – jeg sier at det kunne smakt godt, og hun tror meg.
Så når jeg sitter der, som en herre ofte gjør, med kaffekoppen; bruker jeg tiden til å studere omgivelsene. Det kommer flere etter hvert. Alle pen i tøyet og stram i oppførselen. Sitte pent, ikke mase, hilse. Full kirke og «action». De hvitkledde kommer inn som får følger gjeteren. Sitte, vente. Presten for anledningen er en importprest. Fra Japan. Jeg lurer på om kirken har gitt meg opp. Jeg følger vanligvis ikke så nøye med på hva presten sier, men denne gangen er det ikke mulig. Jeg skjønner ikke en dritt av det importpresten sier. Men jeg blir allikevel dratt med – For det stråler litt ekstra av denne herren. Han lyser godhet og varme. Han har noe Steve Wonder over seg – som om han ikke enser dem rundt seg. Han tror virkelig på – Noe. «Ææve væve guu i høyee». Tok den. Du vil at jeg også skal synge med, bli engasjert. Men nei. For meg er det en god blanding av komedie og beundring. Jeg bare nyter forestillingen og - Skal si kirken har fulgt med i timen. Kollekt – på vipps; eller om du har noen kroner på deg, i den gamle tøyposen som blir sent rundt. En prosjektor sørger for at alle kan se oppdatert tekst til alle salmer. Nye kule salmer dras frem og blir akkompagnert av «Steve importprest». Han smiler bredt – lurer på om han er typen til å ha sånn mini-tre hjemme?
Selve konfirmeringen, når presten legger en hånd på hodet og overfører litt «kraft». «Steve» tar ene siden, en normal prest andre siden. Lurer på om «elevene» skjønner det han sier. Noen navn er ugjenkjennelige når «Steve» uttaler dem. Men han har kraft og alle ender som konfirmert etter endt seremoni. Reise seg, høre klokka slå og ut i verden. Bare hjem og spise kake, smile – telle penger - så er dagen over for konfirmantene.
Halleluja.
Lille Misje
Lille Misje
Jeg ser med en gang at det er snakk om en due som er vant med mennesker. Helt ut av det blå kom den – og landet i tunet. Ungene hadde lek litt med vannslangen og det var nok det som lokket dua til å lande her hos oss. Den prøver, nesten desperat, å få i seg vannet som for lengst har rent bort. Jeg går mot den, og tar opp vannslangen. Så spyler jeg forsiktig mot asfalten så vannet renner fritt forbi der den sitter. Fra da av er vi venner.
Dua blir hos oss i nesten to uker. Vi kommer så nært at den spiser mat fra hånden min, ungene får klappet den og vi kan lese hva som står på ringene den er merket med. Jeg noterer og starter søket. Ett forum for brevduer gir fort svar på hva det er snakk om. Jeg får en telefon og får opplyst at dua hører hjemme på Askøy, Herdla nærmere bestemt. Det hadde vert ett slepp helgen før og vår due hadde da startet fra Askvoll, Sogn og Fjordane, med retning Herdla. Jeg blir enig med mannen i telefonen at han skal hente dua neste dag.
Da han så kommer for å hente er ikke dua helt klar for å dra. Jeg gjorde ingenting for å fange den. Ærlig talt hadde jeg ikke hjerte til å fange den. Jeg likte rett og slett selskapet fra den frie fuglen. Hver morgen når jeg kom ut, så var den der. På naboens tak satt den, og så snart den så meg, så kom den flyvende og landet rett foran meg. Jeg hilste pent og hentet frem litt mat. Sesamfrø fra mors bakebeholdning. Noe som så ut til å falle i smak. Selv katten vår så ut til å godta gjesten, skjønt jeg stolte ikke helt på henne. Så vidt jeg viste hadde hun ikke knekket koden med jakt enda. Jaktiveren var helt klart tilstede og fugler så absolutt ut som de fristet, men ikke dua. Kanskje den var for stor.
Brevduemannen kunne fortelle en hel del om brevduer. Han så forresten av min due manglet fjær og mest sannsynlig hadde hatt nærkontakt med en rovfugl. Det ville forklare hvorfor den var stresset og så tørst. Ikke plaget det han at vi ikke fikk fanget den. Gi den noen dager. Når den føler seg sterk og været er bra vil den fly hjem.
Ingen due på taket til naboen, ingen fugl som landet ved min side. Due hadde fløyet hjem. Bekreftelsen kom via sms.
«Takk for godt stell på dua. Den kom hjem i dag og har det fint. Vi har forresten døpt den Misje».
Takk for besøket da, Misje.
Atlanterhavsveien
Atlanterhavsveien
Den blir løftet frem som en severdighet, noe helt ekstra du bør, få med deg. Så når vi svinger av og kjører nordover mot broene med havet og røff kystnatur som kulisser sier min kollega – «Hva er så spesielt med dette da! Du finner akkurat det samme på tur utover Øygarden».
Det slår meg at min kollega har fullstendig rett i sin observasjon. Dette er ikke unik. Faktisk noe du kan finne mange steder langs kysten vår. Noen broer over rett sted, utsikt over havet og om været er røft – Spektakulært. Ikke er Atlanterhavsveien noe lang biltur heller. Du har så vidt begynt så svinger veien innover land og blir – helt ordinær. Jeg er faktisk mer begeistret for strekket før alle broene. Fra Bud til Vevang. Ett herlig stykke kyst som bør oppleves fra bilen. Tar du så med broene har du et fint punktum for turen.
Om du velger en biltur/sykkeltur langs Atlanterhavsveien, mot Øygarden; får du en fin tur. Det er noe eget å kjøre så tett på havet, oppleve solnedgang, kjenne bilen «nesten» bli blåst av veien på toppen av en bro. Det unike er ikke selve veien, men omgivelsene og følelsen av å være tett på elementene som gjør det til noe verdt å oppleve. Mye luft, lys og følelse av frihet – der har du kyst-Norge.
God tur.
4F
4F – Vindussetet
Jeg er en av de første inn på «denne flygningen til Gardermoen» og finner setet mitt raskt. 4F, ytterst på høyre ving. Vindussetet. Jeg elsker å sitte ved vinduet og i dag er det helt optimalt.
Jeg befinner meg på Evenes flystasjon, på vei hjem fra nok en arbeidsreise. Foruten forkjærligheten til vindusplassen er jeg også svært begeistret for mulighetene jobben min gir meg. Andøya denne gangen. Herlige Nord-Norge skuffer aldri. Jeg er vestlending i sjel og hjerte, men naturen og folket i nord har en svært høy status i mitt sinn. Jeg vil alltid opp igjen til denne vakre landsdelen.
Fra vinduet kan jeg følge med på reisen sørover. Litt dis i starten, ellers skyfritt og ett Nord-Norge badet i sol. Mannen ved setet 4E gir fort opp muligheten til å se ut. Nakken min er alt han ser; og jeg glemmer helt å gi han muligheten til å se annet. Bergtatt sitter jeg med nesen klistret mot ruten. Stetinden, Bodø, Mo i Rana -jeg ser alle stedene jeg har vert, stedene jeg skulle vert. Noterer i minnet hvor det ser ekstra fint ut. Et landskap dekket av snø, skarpe fjelltopper og myke linjer blandes til en grøt jeg sluker, og jeg er umettelig. Langt der fremme ser jeg slutten på gleden. Ved Trondheim overtar hvit bomull for snødekt landskap.
11805 moh, 860 km/h. Her oppe har jeg god oversikt og ser langt av sted. 1 time og 25 minutter tar turen med fly. Ett døgn med bil! Når skyene overtar er det siste spennende jeg ser der ute – ett Norwegian fly på vei nordover. Jeg snur meg og ser rundt meg litt. Mannen på D4 fanger min interesse. Han sitter med en liten bok i fanget, og i den tegner han noen vidunderlige bilder for hånd. Et stort talent uten tvil. Jeg vil ta bilder, men vegrer litt. Så får jeg blikk kontakt og spør. Er det ok? Han nikker og poserer så god han kan. Jeg sier hva jeg syns om det jeg ser, noe han takker høflig for. «Kan jeg få se gjennom boken»? Ingen problem. Ett tyvetalls sider er fylt med fantastiske tegninger av ulik karakter. Karikaturer, natur og arkitektur ser ut til å være hans favoritt tema. Jeg takker for titten og gir boken tilbake. Vi prater litt og jeg lærer at han kun gjør dette for sin egen forlystelse. Jeg sier at det er klasse over materiale og at han bør gi ut stoffet. Og så viser jeg han mine bilder på smugmug. Nå få jeg anerkjennende nikk tilbake og takker høflig. Vi utveksler web adr. Og forsvinner hver vår vei på Gardermoen.
Jeg elsker disse tilfeldige møtene med medmennesker rundt meg. Det er så mange spennende mennesker der ute, mennesker som gir meg en boost og inspirerer meg til å yte mer. Jeg har verdens beste jobb, bor i det vakreste landet jeg vet om og har et rikt liv på mange måter. Til høsten bygger vi ny stor klatrevegg i Bodø, hva venter meg da?
Søk etter " tazab" på instagram og du finner mannen ;-)
Nattsyn
Jeg har alltid likt å kjøre bil om natten. Mørkekjøring. Grunnen er enkel. Det er mye mindre biler der ute, og når de kommer ser du dem lett pga. Lysene. Det gir en effektiv kjøring – mange mil pr/time (les; jeg kan kjøre fort). Men ting har endret seg. Jeg har blitt eldre, rettelse; voksen. Nattsynet er ikke som det var. Jeg blir sliten av å konsentrere meg. Mørk våt veibane, regn – et helvete å kjøre bil. Nå vil jeg helst kjøre med fjernlys hele tiden. Kommer jeg bak en bil slipper jeg den fra meg, bare for å kunne kjøre med fjernlys. Og jeg er på vakt hele tiden, to ting skremmer. Jeg ser etter om det står en elg der. Mindre dyr teller også, men da kun som – to rever denne turen, ett rådyr. Det er elgen jeg er bekymret for, den jeg ikke vil ha inn frontruten; og det å sovne bak rattet. Jeg har vert nær og vet faren kan komme snikende.
Jeg ser på klokken. 21:47. Jeg gikk rett fra tungt fysisk arbeid til ferdigpakket bil. Nå venter 5+ timer i bil. En fjellovergang, noen broer og mange tunneler. Det snør på denne siden av fjellet, på andre siden venter liten storm og kraftig regn. En tøff biltur - Men jeg skal hjem.
Oppover Rv 7 går det i fin flyt. Tungtransport, mye tungtransport. Det gjelder å ha fullt opp med spylerveske, ikke ligge for tett, kjøre forbi når de gir tegn. Jeg liker yrkessjåfører. Det bruker hele veien, men vet du er der; og slipper deg forbi når det ser veien er trygg. En annen bil tar meg igjen. Kommer med fulle lys, men det er ikke plagsomt. Bakruta er så dritten at den fungerer som solfilm. Han ligger der en stund, vil ikke forbi. Så svinger han av og jeg er alene. Jeg tar igjen en bil, som slipper meg forbi, og det er tydelig at han ikke liker seg i mørket. På Geilo er det pitstop. Kaffe og pølse.
Vidda. Jeg ser endeløst med semitrailere som svinger seg fremover fjellet. Lyskastere som sveiper terrenget, kø og håpløse kjøreforhold for meg. Her oppe er det snø. Det liker jeg. Da er det som om lysene mine får et ekstra gir, eller jeg får nattsynet jeg hadde tilbake. Men vidda er nådeløs. Nullføre og vind. Snø som pisker ruta. Jeg må kjøre varsomt. Liggende bak en semi; som bruker hele veien. Uaktuelt å passere, til den blinker og slipper meg forbi. Neste semi er også vennlig innstilt. Blinker seg ut og lar meg kjøre. Jeg ser flere trailere som står parkert midt oppe på vidda. Uvanlig. Ja, ja. Sikkert kjørebestemmelser. Det går greit å komme seg over vidda. Forholdene ble bedre jo lenger vest jeg kom, stikk i strid med vanlig viddevær. Ned Måbødalen kan jeg slappe litt av igjen og la bilen få kjørt seg. Her er det gode kjøreforhold og null trafikk. Men i øvre Eidfjord skjønner jeg hvorfor trailerne stod på vidda. Tunnelarbeid. En times ventetid der veien åpnes hver time. Jeg må vente 35 minutter her, bak to semitrailere. Nå som jeg hadde så fin flyt. Ikke slappe av, ikke bli trett. Være aktiv. Jeg går en liten tur rundt bilen, sjekker nettet og tiden går fort. Jeg kan lett passere trailerne på strekkene som venter. Hjemme om…
0100, følgebilen starter, og vi følger. I gangfart sniler vi oss gjennom tunnelen. Litt på venstre siden, litt på høyre. Så svinger følgebilen til side og det er fritt leide – De to første semitrailerne forsvinner i en sky av skitt og vann. Gjennom neste tunnel, rundt en skarp venstresving og inn mot Eidfjord sentrum. Speedometeret viser 85 km/h, i 60 sonen. Kun fartsdempere får trailerne til å slippe gasspedalen. Så er det opp i 100 km/h jevnt over helt til Voss. På enkelte strekk kommer de opp i 115-120 km/h på mitt speedometer. Jeg må virkelig jobbe for å henge med. Aldri har jeg kjørt bak en trailer som kjører som dette. Svinger kuttes og hele veien brukes som ett felt. Vindusviskerne jobber på spreng og spylerveske beholdningen synker fort. Det er selvsagt trailere uten last. Selv oppover holder de imponerende 95 km/h. Begge trailerne kommer fra samme selskap, Norsk sådan. At disse store kjøretøyene klarer 100 km/h hele veien fra Voss til Dale er mer enn jeg trodde var mulig. Svinger jeg selv holder igjen ser ikke ut til å skremme disse sjåførene. Men så er det stopp, igjen. Ett 50 skilt får ned tempo og rett etter det. Veiarbeid; i en tunnel. 15 minutter stopp og resten av trailerne tar oss igjen. Full gass igjen. Etter hvert ser jeg grunnen. Det er mer tunnelarbeid i vente. Et skilt varsler om nattarbeid, kolonnekjøring fra kl 0200. Vi passerer 0152. I denne tunnelen kommer vi på ny opp mot 110 km/h og jeg ser den bakerste traileren svinge fra side til side pga. hastighet og veistandard. Og stopp. Ny stengt tunnel. Omkjøring via en kronglete vei. Så da holder vi kun 90 km/h- i 50 sonen. Det er i alle fall ikkeno problem å holde seg våken; for dette er spennende. Men så er det slutt på moroen for min del. Plutselig svikter vindusviskerne og jeg ser; fint lite. Jeg må bremse kraftig ned og finne første avkjørsel. Viskerne er helt løse og det er tydelig et brudd under panseret et sted. Hva nå?
Jeg kjører inn på en bensinstasjon som lå like ved. Det er uaktuelt å kjøre videre. Det lar seg rett og slett ikke gjøre. Det bøtter ned og vinden røsker i bilen. Jeg trenger viskerne. Jeg orker ikke sove her. Det er 45 minutter igjen av bilturen og jeg vil hjem. Løsningen blir tau. Ut ene vinduet, rundt viskerarmen og inn neste vindu. Da kan jeg trekke viskerne frem og tilbake. Det må gå. Planen fungerer, mye takket være at det er minimalt med trafikk og at jeg kjører sakte. Det verste stykket er over broen. 20 m/s sidevind, regn som pisker inn den lille sprekken i ruta. Det er så vidt jeg klarer trekke viskerne frem og tilbake. Nå er tunnelene jeg vanligvis ikke liker så godt et kjærkommet pust i bakken.
Jeg kommer meg hjem. En solid vannblemme i hånden som var viskermotor og; jeg føler meg overaskende opplagt. Jeg har fått et nytt syn på nattkjøring. Det er faktisk spennende. Mitt nattsyn er ikke like godt som før, men mitt syn på nattkjøring er mer positivt enn på lenge. Det er bare å kjøre på.
Grunnutdanning
Grunnutdanning - kapittelet om fiske.
Berggylte, grønngylte, bergnebb, sypike og palemort – og kan rødnebb bli til blåstål? Med blikket festet mot vannskorpen har to små guttene oppdaget det som alle vi andre gikk igjennom som barn. Gleden og spenningen kai-fiske gir. Tjuarotter lærte jeg, men fiskene der nede har mange navn. Leppefisker, disse utpregede fargerike fiskene; som er eksperter på å stjele agnet, men som lar deg prøve igjen og igjen – helt til du har dem på kroken.
Selv dagens unge, som nærmest kun opplever verden gjennom digitale medier, lar seg fengsle av kai-fiske. Etter den første turen, introduksjonen, ble guttene hektet. Når jeg kommer hjem fra jobbreisen er guttene der. Kan vi fiske? Kjøper du reker til oss? Det er lett å si ja til guttene – for jeg elsker dette like mye som dem. Det jeg lærte som barn sitter fremdeles der inne som gode minner. Jeg lar meg begeistre like mye som dem, om ikke helt på samme planet som da jeg var liten. Jeg blir engasjert på deres vegne, blir dratt med av gleden jeg ser og jeg føler spenningen når «den gussen» er nær ved å bite på. Jeg gir råd, viser dem og lar dem prøve og feile litt. Det er gjennom læring at guttene perfeksjonerer kunsten. Når de så drar på land en fargerik gylte og studerer den inngående. Fra stikkende finner til skarpe tenner – opp i stampen og se dem svømme på nært hold. "Ser dere flekken bak øyet? Det viser at dette er en grønngylte" - Hva var det den andre het? Ulke -for et rart navn.
Rune laksefisker
Jeg er på fotojakt og får øye på noen laksefiskere. Det henger til og med noen fine lakser ved bua. Jeg går ned.
Vi er straks på talefot og fiskeren stiller villig opp foran fangsten. En laks på 8,5 og en, jeg tror det var rundt 4 kg. Det er tre ivrige fiskere som er i aksjon og de kan fortelle at det er en god dag i elva. Vi befinner oss noen kilometer nedenfor Svarstad og elva er Numedalslågen. Rune forteller at elva nettopp har vert flomstor og er nå på rask retur. Det har vert godt med napp og flere, tydelig store lasker, har fått pulsen opp hos fiskerne.
Jeg blir værende der en liten stund. Jeg føler at det kan være lurt, at vi begge kan få fangst denne dagen.
Det går ikke lang tid så er det fast fisk. En helt klart stor laks kjemper for å komme løs. Det bærer nedover strykene. laksen med strømmen og vi etter, hoppende fra sten til sten. Jeg er ikke skodd for den slags ferd, men klarer å holde tritt med fiskerne. Det ender med seier til lasken og en skuffet laksefisker står tilbake, tomhendt. Det er en del av spillet og noe man ganske enkelt må leve med; men jeg har forståelse for skuffelsen av å miste laksen.
Vi setter oss ned og nyter kaffe mens vi utveksler historier. Jeg har knapt fått smakt kaffen før det ropes på nytt om fast fisk. Denne er stor, ropes det. Jeg krysser fingrer og tær. Håper denne kan landes trygt. Den nærmer seg strykene, og snur. Det går oppover mot fossen og tilbake. Jeg prøver å få øye på den, men lykkes ikke. Så er det utfor strykene og vi er på ny halsende etter.
En kort kamp nede ved enden av strykene og laksen landes perfekt. Lykke. 10,8 kg - en Nydelig fisk.
Bilder, skryt og gode minner. Vi skilles og jeg går videre. Når jeg senere snakker med Rune kunne han fortelle at det ble tatt enda flere - større laks, rett etter at jeg gikk. En laks på nesten 13 kg ble landet før jeg var kommet meg over broen til andre siden av lågen. For en dag i elva.
"Du må komme bort igjen, og ta med stang denne gangen".
Rune laksefisker - Det frister, det frister.
Noe i veien.
Noe i veien
Jeg opplever det ofte. At det kommer noe i veien. Det skjer midt på dagen, sent om kvelden, men oftest; morgentimene. Det er den beste tiden. Det skjedde i dag også; når jeg var ute med bilen. Der, rett rundt svingen satt den. En bever – i veien.
Naturopplevelser fra bilsetet er kanskje ikke det mest eksotiske du tenker på når ordet – naturopplevelser skal veies. En biltur i løveparken? Ikke min stil, men jeg forstår at det kan være en slags naturopplevelse i det. Bilen brukes mye og veinettet vårt går i mye natur, så muligheten til å oppleve dyreliv er stor. Det gjelder bare å bruke øynene, helst på veien. For når det kommer noe i veien bør du være klar. Store dyr kan være katastrofe, for oss. Små dyr -katastrofe for dem. Ihelkjørte pinnsvin er ett sikkert tegn på at våren er godt i gang. Padder; at sommeren er over. Veiene våre er til nytte for dyrene og de er i veien, for ruten de har valgt. Du ser ofte reven langs veien, på jakt etter trafikkofre, og beveren. Den hadde nokså sikkert et ærend i skogen og måtte krysse veien. Jeg liker disse møtene. Beveren forholdt seg rolig og fattet. Vurderte hvordan den kunne komme ned til elva igjen, men den måtte krysse veien – og der stod min bil. Jeg var ikke fullt så fattet. Faktisk litt stresset. Kamera, må få tak i kamera. Jeg klikker ned vinduet og retter objektivet mot gnageren. Castor fiber - ingeniøren, tømmerhoggeren og landskapsarkitekten. Jeg så nettopp en bever som svømte i elva, men på langt hold. Denne sitter kun få meter unna. Jeg tar flere bilder, rekker til og med å skifte objektiv. Skal jeg gå ut? Bildene kunne blitt bedre? Men noe holder meg igjen. Jeg må være varsom. Riktig nok er det tidlig morgen enda og lite trafikk. Men om det kommer en bil kan det bli stygt. Jeg ønsker ikke å fremprovosere en påkjørsel. Det kommer en bil, så en til. Det går bra med beveren – jeg takker for oppmerksomheten og kjører videre.
Dette er en dag da jeg kjører langt, selv onkelen min fra Nord-Norge hadde gitt med medhold i det. 900 kilometer på en dag. Litt hit og litt ditt. Jeg velger gjerne veier som svinger av fra E eller rv. Gi meg en fylkesvei, en kommunal vei; en som viser meg Norge. Der er det ofte noe i veien. Noen ryper, en orrfugl og selvsagt rådyr. Elgen og hjorten er også helt vanlig. Og du bør stoppe litt. Smak litt på luften av landet vårt. Lytt litt. Men oppe i skoddehavet var det kaldt i dag. Jeg knipser noen bilder av steggen og lukker bildøren igjen. Stiller AC på 23 varme. Durer videre.
Naturen sett fra bilsetet er opplevelse. Norge sett fra bilsetet er eventyr, men pass på. Plutselig er det - noe i veien!
Models of yesteryear
Ford model T, 1911. "Made in England by Lesney".
Den står der og minner meg om tider som var. Jeg har aldri sett en virkelig Ford T, men denne lille bilen har en helt spesiell plass i mitt hjerte. Den ble min da jeg fylte 10 år, dvs. en sen septemberdag i 1979. Før det var den i min bestefars eie. «Besten» hadde sikkert sett en modell T. Han var der da Fana Os Milde startet, som bussjåfør. Han kjørte under krigen; jeg husker han viste meg lykter som var malt. Kun en liten stripe med lys slapp ut. Jeg husker ikke så mye av historiene, eller om han fortalte så mange historier. Det jeg husker er han alltid var glad, at han var der, hadde tid og at han hadde den fineste bilen jeg visste om. Jeg fikk låne den hver gang jeg var der. Jeg kjørte rundt på teppet, fulgte linjene som om det var veier. Jeg tror jeg spurte om å få den, men at han da sa -vent til du er 10 år, da kan du få den. Og jeg ventet, telte år og endelig kom dagen. Den lille røde metalbilen ble min. jeg elsket å leke med den og jeg hadde dyp respekt for den. At den fremdeles står der på pulten min er rart. Ingen andre leker har overlevd tidens tann. I dag står den blant moderne teknologi. Kontrasten til da modell T ble født og dagens digitale verden er stor. Jeg elsker den lille røde bilen. Den representerer min barndom, min bestefar – minner og at jeg klarte å ta vare på den.
Vakkert gammelt naust
Breiviksundet
Jeg er veldig svak for slike gamle bygninger. Det er bygninger med sjel, historie og håndverk. Spesielt godt liker jeg å se dem når de er værslitt som denne. Det oser kvalitet over bygget.. Her finnes ingen impregnerte bord, rustfrie skruer, shingel eller stålplater på taket. Her er det ekte varer, nøye utvalgt av en fagmann. Lukker jeg øynene kan jeg høre det sitter en gammel fisker der og steller garnet. Jeg skulle ønske jeg kunne tatt en prat. Hørt hvordan fiske var - om torsken har kommet, om jeg kunne fått kjøpe en hummer. Han hadde sikkert gitt meg svaret på hvor den beste fiskeplassen var. Lært meg hvordan jeg skulle finne me-et. "Når du ser staken ute ved bla, bla, skal du se fjellet midt i sundet". Noe sånt hadde han kunnet si. Gammel kunnskap, tapt kunnskap. Bare bygget står tilbake, og det kan ikke fortelle meg noe. Fiskeren er borte og snart får han kanskje naustet sitt igjen. Ingen ting varer evig, selv ikke et naust med kvaliteter som dette. Om ingen tar vare på det vil også dette forsvinne. Døden kan komme fort. Noen takstein som løsner og gir fritt leie for regnet, treverk som løsner, og ingen som ser det. Naustet gir etter, faller sammen og nok en kulturskatt er borte.
Hva mine ører hører, hvilke bilder mitt hode danner
Jeg sitter og spiser frokost.
"Tore, hva betyr tits"?
Minstemann sitter som han ofte gjør med Ipad`n i sofaen. Jeg holder litt igjen; vurderer - "Det er et engelsk ord for pupper".
Hva har han funnet på nettet nå da. Hva fikk han til å - Han forstår ikke helt svaret mitt, eller det samsvarer ikke helt med bildet han sitter med. For han spør. "Å, for her sier de noe om en tids tunnel - hva er det"?
Den spanske fotografen
Rett plass til rett tid.
Egentlig var jeg for sen. Det var sist natt det fineste lyset var. Bildene florerte på nettet. Nordlys over Bergen, sjelden sterkt og – vakkert. Jeg er dypt fasinert over nordlys, elsker å være der ute og se opp på den stille dansen. Ta bilder – Jeg har ikke tenkt tanken. Har aldri følt den sterke trangen til å ta bilder av nordlyset. Jeg burde jo det; jeg som er så hekta på foto. I natt skulle jeg ut, skulle ta bilder. En rask oppdatering på hvilke innstilinger som måtte til. Iso 800, f stor og stativ. I tillegg viste jeg at jeg måtte låse speil og bruke remote. Alt for å unngå rystelser/uklarheter på bildene.
Jeg hadde allerede bestemt meg for hvor jeg ville ta bildet. På Turøy ved varden. Jeg ville bruke varden som kulisse med nordlys i bakgrunnen.
Så jeg setter meg i bilen og kjører utover. Det nye døgnet er rett rundt hjørnet og alt lover godt. Til min store overraskelse er det mange andre som også tenker som meg. Jeg møter flere biler langs den ellers så øde veien og jeg ser folk med stativer og lommelykter i terrenget. Også ved varden er det folk. Jeg holder meg litt i bakgrunnen og rigger meg til der. Bildene blir tatt selv om nordlyset på ingen måte er spektakulært. Det er der, men ikke mer enn det. Jeg hører at det er utenlandske gjester som står ved varden. Sikkert polakker eller noen fra Baltikum. Jeg observerer stativ og jeg ser at det er foto som gjelder også der. En av dem kommer bort og vil ha kontakt. Jeg er litt reservert, men svarer høflig. Det går på engelsk. Mannen, en spanjol, viser seg å være en svært så spennende fyr. Mikel jobbet på Haakonsvern og var der i sammenheng med Norges kjøp av fregatter. Disse ble i sin tid bygget i Spania og det er her min venn kommer inn i bildet. Han forteller om mange turer med fregatten, om turen i Norge og selvsagt om bilder. I 2007 gav han ut en bok med bilder fra Norge. Den havnet hos den Norske ambassaden i Spania som i sin tur gav ett eksemplar til den spanske kongen. Absolutt noe å være stolt over. Han viser meg bilder han tidligere har tatt og hva han har tatt så langt denne kvelden. Svært mye bra. Mye kreativt arbeid og utvilsomt en som brenner for foto.
Når jeg så vender nesen hjemover er det uten det helt store nordlysbildet, men med en solid porsjon inspirasjon i sekken. Og det fra en fyr jeg kun snakket med i mørket. Jeg så aldri ansiktet hans, men vi klikket godt sammen på kort tid. Slike møter opplever jeg mange av. Foto kommer i andre rekke og menneskene jeg møter blir det jeg husker best; men det er foto som lokker meg ut;-)
https://www.flickr.com/photos/mikeldesigns/
Spanjolens bilder
Kaffe?
«Vil du ha en kopp kaffe»?
Service. Et begrep vi leser, hører, men kanskje ikke opplever så ofte. Trist, for det kan bety mer enn du tror. Vil du ha en kopp kaffe? Det er innenfor det jeg kaller vanlig service, noe du forventer av en god vert.
«Ja takk, en kopp hadde smakt». Jeg er her som kunde. Rundt meg, i et kontorlandskap, kan jeg se mange spennende produkter. Et kamera der, stativer – for her kan du kjøpe alt som skal til for å produsere film. Jeg er hos video4, Bergen. Jeg har ingen planer om å produsere noen storfilm, men jeg har store drømmer like fullt. Hos dette firma er jeg en liten kunde, knapt noe å leve av. Til det må det en god håndfull av drømmere som meg innom hver dag. Jeg er kunden som dropper innom hvert skuddår.
«Her har du kaffen». Han setter seg ned og overrasker stort. «Hvordan går det, padler du mye enda»? Steike, han husker hva vi snakket om sist. Jeg svarer og vi snakker videre om hvordan jeg filmer, hva jeg tenker videre og han virker oppriktig interessert. Dagens agenda. Jeg har lest meg opp på en nytt kamera og tror tiden er moden for en oppgradering. Derfor er jeg her. Han henter kamera og gir det til meg. En rask titt og jeg – «Du må bare ta det med hjem - en uke; for å prøve det skikkelig»!
«Ehh, jo gjerne det», svarer jeg overasket. «Må jeg skrive under på noe»?
«Nei. Bare ta det med og kom tilbake når du er fornøyd». Han rekker meg hånden og vi sier takk for denne gang.
Dette er hva service betyr. At jeg som kunde føler meg som den viktigste kunden denne dagen. Stian Nilsen - En selger med - Kunnskap om produktet, kunnskap om kunden og kunnskap om kundebehandling. En selger som kan faget sitt. Som vet at kunden er den han lever av, stor eller liten.
Som kunde har jeg bare møtt slik service to steder. Her hos video4 og hos våpen Søylen i Bergen. Hos våpen Søylen hadde jeg nesten like god oversikt over innholdet i butikken som de ansatte, mens her hos video4 ønsker jeg at det var tilfelle.
Kaffe?
På min side av gaten
På din side av gaten.
Hvordan er det på dine side? Jeg ser over fra min side; og ser at du er et fint motiv, noe annerledes jeg kan fange med kamera mitt. Det gode bildet jeg hele tiden jakter på – ja for jeg har lest mye, lært mye om hvordan kamera virker, hvordan jeg skal stille det inn så bildet blir så teknisk korrekt som mulig og ikke minst. Lært meg å bruke blikket til å se etter motiver – og det er der du kommer inn. For du skiller deg ut, er ikke som oss andre. Du har andre klær, gamle og slitte. Kanskje du ikke har vasket dem på lenge, eller deg selv – Jeg lurer på om det er frekt av meg å ta bilde av deg, rett. Fotografen i meg ser etter den beste vinkelen, det rette øyeblikket der du ser mest ynkelig ut, mest sårbar. For det gir meg det beste bilde. Jeg setter meg ned; for du sitter – på knær, med en kopp foran deg; bedende. Jeg sliter med å få bildet mitt. Det er alltid noen ben i veien og jeg vil ha et rent motiv; ok, kanskje noen ben som kommer inn i bildet – eller ville det være rett om de gikk ut av bildet?
Egentlig er du uønsket i bybildet, ett element vi ikke liker å se – en forstyrrende ting, omtrent som en løvetann som bare må vise seg blant asfalt og brostein. Vi ønsker oss en ren by, fri fra forstyrrelser – vi vil sitte på kafè, gå gatelangs, mate ender - men ikke deg.
Jeg trykker på utløseren og du fanges på minnekortet, opptil flere ganger, men ikke for mange. Det er sludd i luften og jeg vil nødig få unødvendig fukt på kamera. Jeg har ødelagt ett allerede; og det var en kostbar affære. Jeg reiser meg, går videre mens jeg sjekker på skjermen om resultatet ble bra. Kan jeg bruke det til noe, vise det i fotoklubben – kanskje få litt cred. Er jeg riktig heldig kan det brukes i en konkurranse. Jeg kjenner gløden av optimisme brenne i meg.
Jeg løfter blikket og ser fremover – på min side av gaten. Hvem vet, det kan dukke opp tusen nye motiver; som kan fanges på millioner av piksler. Bare gi meg en sjanse!
Pip,pip - Alarmen går!
Ingen røyk uten ild
Vi har ganske mange av dem i huset. Røykvarslere. Disse små geniale dingsene som redder flere liv hvert år. Her i huset har de ødelagt mang en god nattesøvn. Vi har to grupper som er seriekoblet, noe som jo er lurt i tilfelle brann. Men rett som det er skal de «snakke» sammen; og gjerne midt på natten. Pip her, pip der og så pip alle sammen. Vi rives brått ut av drømmene våre og må gå runden for å sjekke at alt er ok, noe det alltid er, men sjekken må gjennomføres. Bytting av batteri, bytting av røykvarslere – like fullt må det «snakkes» i tide og u-tide. Pip, pip. Sjekke, så sove igjen. Det som skulle gi tryggere søvn har blitt et irritasjonsmoment.
Lørdag morgen. Pip her, pip der – pip alle steder. Ja, ja, jeg kommer. Jeg ser på klokken i det jeg fjerner batteriet i den første. 0935. Ikke den verste tiden å starte pipekonserten på. Jeg kan like gjerne stå opp. Jeg kler meg og går ned i stua. Der møter jeg et varmt smil fra yngstemann i huset. Vi blir enige om å lage til frokost sammen. Bordet dekkes og jeg setter meg ned ved kjøkkenbordet. Jeg kikker litt ekstra på nabohuset. Det kommer litt røyk fra ene hjørnet og noe gjør at jeg blir sittende og følge litt ekstra med. Følelse av at noe ikke stemmer slipper ikke taket og jeg velger å sjekke.
Nede ved nabohuset står ytterdøren åpen. Jeg går bort og banker bestemt på dørkarmen. En ung mann kommer straks ut. «Fyrer du i ovnen eller….»? Han svarer at det kommer fra kjelleren, at han tror det er vaskemaskinen. Jeg spør om han har en lommelykt så jeg kan gå ned og sjekke.
Når vi åpner døren ned mot kjellertrappen velter røyken mot oss. Jeg går straks ned trappen og setter meg helt ned mot gulvet. Selv om jeg sitter slik er røyken tett, men jeg skimter ytterdøren i kjelleren. Jeg går mot den, vrir om låsen og åpner. Frisk luft. Jeg tar noen dype drag og går inn igjen. Jeg finner vaskemaskinene og sjekker dem. Rommet er fylt med røyk så jeg føler med hendene etter eventuell varmekilde. Maskinene er kalde og virker uskadde. Jeg må ut igjen for å få luft. Da ser jeg at det kommer kraftig røyk fra en annen dør i kjellergangen. Med frisk luft i lungene går jeg inn denne. Her kjenner jeg med en gang varmen fra et rom til venstre for meg. Jeg åpner og finner kilden. I ene veggen knitrer det godt. Jeg skimter glødende treverk i mørket, men ingen flammer. Ute møter jeg den unge mannen igjen og sier hva jeg har funnet. Han henter et brannlukker apparat og jeg kan gå inn igjen. Nå hører jeg lyden av noe velkjent PIP, PIP, kommer det fra etasjen over.
To ganger går jeg inn med brannslukker apparatet før jeg føler meg trygg på at jeg har stanset branntilløpet.
Rommet bærer kraftig preg av situasjonen. Det knitrer friskt i vegger og tak. Et tydelig sort parti langs og rundt el installasjonene i ene veggen. Jeg ber han om å ringe brannvesenet. Det bør gjøres en faglig vurdering på om det er trygt.
Jeg går hjem og tar meg en dusj. Hele meg stinker av røyk. Klærne hives på vaskerommet og jeg tar enda en runde i dusjen. Lukten gikk ikke så lett bort. En umiskjennelig lyd. PIP, PIP! Det kommer fra røykvarsleren på vaskerommet. Lukten fra klærne mine var nok til å utløse den. Jeg plukker den ned og tar ut batteriet. Stillhet. Jeg veier den lille runde plastdingsen i hånden - setter inn batteriet igjen.
Kanskje du skal få lov å pipe allikevel!
Den gamle mannen og; get the f... Of my property
I min søken på motiver finner jeg hele tiden spennende områder. Kystkulturen fasinerer og gjør seg godt som motiver. I denne vågen så jeg dette gamle naustet. Her var det momenter av gammel kultur og kledning, nedslitt av vind og regn. Nydelig. Jeg kunne ønsket meg en annen vinkel, men ville vise spillet inne på loftet. Det var det mest spennende med bygget. Jeg blir var en herre som kommer nedover mot meg. Jeg stopper med det jeg gjør og hilser - jeg kan se at han ikke er overlykkelig over å se meg.
Hva jeg gjør her, hvem jeg er, hvorfor; og dette er privat!
Jeg forteller at jeg kun har gode hensikter, at det er motivet som drog meg hit og at jeg selvsagt respekterer det private, selv om jeg står på det nå. Han understreker poenget sitt men går ikke videre i diskusjonen. Så går han sin vei.
Det får meg til tenke; først blir jeg irritert for tonen han hadde, så trist. Om du drar til Nord-Norge vil du møte en helt annen mentalitet hos folk. Gjestfrihet, nysgjerrighet og en helt annen holdning til andre mennesker. Hele Sør-Norge lider av en holdning der "ting er mine", og " alle fremmede er skumle". Litt generaliserende, men forskjellen er ikke til å unngå å legge merke til. Hvorfor er det slik?
Når jeg tenker etter på hva den gamle mannen sa så gir det litt mer mening. Jeg tror han har gjestfriheten og vennligheten i ryggraden, men tiden har formet han til en skeptiker. "Det var noen karer her og to dager senere var påhengsmotoren stjålet".
Jeg er nesten halvveis i livet og har sett store endringer selv. Med min rurale bakgrunn var livet noe helt annet da jeg var ung. Dørene var ulåst, bilene stod med nøkler i og alle kjente alle. Livet var trygt og godt. Når noen så bryter kodeksen og tyveri blir en del av hverdagen vil holdningene endres. Dørene låses og skepsisen finner grobunn. Jeg blir et uromoment i deres omgivelser; den gamle mannen vet ikke hva mine hensikter er og frykter det verste.
Stormen raser
Stormen raser; igjen. Det rare er at jeg ikke enser den, bryr meg ikke lenger. Jeg hører at det uler, føler bølgene som fråder.
Stormen raser - Før hadde stormene en mye sterkere effekt på meg. Hagelbyger som svir, plutselig lyn og rasende torden. De holdt meg våken om nettene. Jeg kunne gå ned i kjelleren, bare for å sove i en seng der, for å få litt fred.
Stormen raser - En brottsjø når meg, drar meg under. Jeg mister retningen og vet ikke hva som er opp eller ned. Først når jeg kjenner bunnen finner jeg krefter til å kjempe meg opp til overflaten. Jeg kryper på land. Utmattet, ydmyk.
Stormen raser – Når jeg ligger under dynen kan jeg kjenne hvordan stormen tar tak og huset dirrer; men jeg sovner uten å ofre den en tanke. Jeg våkner uthvilt, ser skadene blir flere for hver nye storm; men makter ikke gjøre noe med dem.
Stormer raser - Jeg skulle så gjerne sett solen, fått litt varme; og kjent at energien kom tilbake. Dager som er lange. Hørt fuglesang, svømt rundt i myke bølger, smakt på fuktig gress.
Stormen raser – jeg enser den ikke, føler ikke noe lenger.
En orkan er på vei -
Alderens inntog
Jeg skulle lese noe bak på en "handsfree" sak. Men det var så liten skrift, og så utydelig. Jeg strekker hendene - helt ut. Først da kommer skriften tydelig frem, men er enda mindre. Nå skjedde dette? Jeg drar frem noen briller, setter dem på nesen og vips, alt helt tydelig.
Vel, vel. er ikke noe å gjøre med det. Nå må jeg vist ha briller i nærheten; men bare om skriften er svært liten!
Dagen er ikke over. Jeg er på en tilstelning denne kvelden. Mange mennesker i et lite rom, og alle snakker høyt. Jeg merker at det er vanskelig å føre en samtale. Ordene forsvinner i støyen og jeg må jobbe for å skjønne ordene til samtalepartneren min. Har jeg blitt tunghørt også? Dette er jo en klassiker. Jeg vet at nettopp slike situasjoner er den hørselssvakes akilles. Mange mennesker som snakker samtidig. Så skal det spilles musikk - live. Nå er det motsatt. De må tro at jeg er hørsels skadet. Digre høyttalere, mikrofon og ditto volum. Nå hadde det passet fint om jeg hadde dårlig hørsel. Musikken forvrenges til støy og det eneste jeg likte ved den er at den tok slutt.
Jeg tror konsert passer best for pensjonister. Da kan det hende lyden er akkurat passe høy - og jo, jeg burde sagt fra, skreket ut. Men tror ikke jeg hadde blitt hørt!
DIY
DIY – Gjør det selv. Hvor vanskelig kan det være da?
Det er jo ferdige stener, bare å stable dem opp og bruke sånn der lim mellom. Er nesten som legoklosser – syns å huske fetteren min hadde noe sånt. Barneleker. Så må man ikke glemme alle pengene man sparer på å gjøre det selv. Jeg kjenner en som betalte sykt mye for en liten mur!
Svennebrev og fagbrev – Bare ord på ett papir. Jeg fikser dette – handyman!
Mine tanker....
"Tore; er det sant at når man blir gammel så glemmer man hvordan det var som barn"?
Jeg blir stadig forundret over hva denne gutten tenker på - Jeg svarer - " Det er nok ikke helt rett. Det stemmer at vi ikke husker alt; men vi husker svært mye - og vet du; det finnes noe som kan hjelpe oss å huske. Hva tror du det kan være"?
Han ser på meg, vurder sitt svar og sier - "bilder"!
Hva skal det bli av denne gutten da? snart 5 år.
Snart 7 år - Mamma sier.
"Det er nok TV; da jeg var ung hadde vi ikke mer enn en kanal, og den viste kun barne-TV en halv time hver dag. Vi hadde ikke alle mulighetene du har nå". Hun håper, men tviler på at gutten skjønner hvor stor forskjellen er på nå og da.
"Men mamma; dere hadde det ikke så ille. Dere fikk jo 10 karameller for 1 krone"!
Fargene
Farger, nyanser – over alt rundt meg. Den blodrøde solnedgangen, blåtimen, grønne enger, gule blomstrer, brun jord - den hvite snøen; den mørke natten.
Noen ser bare sort/hvitt; kanskje gråtoner i lyse øyeblikk – klarer ikke se hele bilde
Jeg vil se dine farger – vis meg hele deg – jeg klarer se alle fargene
Det siste kastet
Helvete! Jeg sitter fast igjen. Sluken gir ingen tegn til å slippe taket. Langt der nede; i noe jeg ikke klarer se; har den funnet feste.
Jeg prøver alt av triks. Stramme snøret til det nesten brister og så slippe igjen. Flytte på meg så jeg får en annen vinkel på problemet. Ingen ting hjelper.
Jeg tar snøret i hendene, legger stanga fra meg på svaberget. Jeg strammer opp til det ikke er mer å gå på, til det sjærer seg inn i huden og blodet pipler frem. Jeg har nå to valg. La sluken sitte fast; med snøret helt, og håpe at den på mirakuløst vis løsner en gang. Eller jeg kan stramme til alt jeg klarer; og se om snøret brister.
Jeg har fisket lenge nå. Har brukt alle triks - agnfiske, alle typer kroker, håndsnøre, stang; sluker - Der nede i dypet sitter det flere sluker. Noen er nesten rustet bort, noen har fremdeles glansen intakt. Skrinet mitt er tomt, jeg har ikke flere sluker igjen. Dette var den siste, den jeg satset alt på; den fineste av dem alle. Jeg kommer aldri til å fiske mer, om jeg ikke får den løs.
Jeg surrer snøret rundt armen noen ganger, strammer grepet; og drar det jeg klarer.
”Excuse me, are you English”? Jeg snur meg og ser etter hvem det er som spør. Det er en eldre mann og han ser rett på meg. Han gjentar spørsmålet.
” Excuse me, are you English”?
Jeg svarer, ”nei”.
”Are you american”?
” Nei”, svarer jeg; ”eg e osing”.
”Sorry, you speak English”?
”Nei”, svarer jeg atter enn gang. ” Eg e osing”, med litt mer volum denne gangen.
”Åå, e du osing". Han kommer helt bort til meg.
"Ser du alle disse søylene her”. Han peker på for å vise meg hva han mener. ”Isje en av de e lik, har du sett det”? Han ser på meg med en spørrende mine.
”Nei det viste eg ikkje”, svarer jeg.
”Ja nå vet du det”; og så snur han seg og går sin vei; med et tilfreds smil om munnen, Vel, vel. Det var da hyggelig at du opplyste meg om det. Jeg er på bytur, og har kamera med. Tenkte at jeg kunne finne noen fine motiver her på Torgallmenningen. Jeg er mest på jakt etter mennesker og hadde ikke blikket på det arkitektoniske i dag. Når sant skal sies, så ante jeg ikke at søylene var ulike. At jeg gikk der med kamera må være grunnen til at han tok meg for å være turist. Jeg syns det hele var litt komisk, og litt lærerikt. Jeg løfter opp kamera og ser meg rundt.
Joda , søylene er forskjellige.
MADE WITH JOY
”Jeg skifter til arbeidsantrekk, du kan bare kle av deg, og legge klærne dine her”. Så forvinner han inn i et annet rom. Jeg nøler litt, men kler så av meg. Jeg ser på benken foran meg. Den har et nytt lilla laken og er justerbar i høyde, så det er lettere å ”jobbe”.
”Bare sleng deg nedpå, jeg er klar om to sek”. Med mørk kraftige stemme hører jeg han komme bak hyllene i rommet. Her står jeg, kun iført boxer – jeg føler meg naken. Så legger jeg meg oppå benken – magen ned. ”Se der ja; klar”?
Bak meg står en mann på gode 2 meter, med svære hender, som skal ta på meg. ”Skal bare dra boxerstrikken litt ned”, så tar han tak og trekker den – det føles som langt.
”Nå kan det være du kjenner at noen dråper treffer ryggen din, det vil være svettedråper fra meg. Jeg skal selvsagt prøve å unngå det, men det er en tung jobb – jeg har”
Helvete jeg føler meg kliss naken. Så kjenner jeg noe varmt som blir helt på korsryggen min, og straks to hender som stryker det utover. Jevnt og mykt smøres det utover av hender som føles som sandpapir. Der, nede på ryggen min – jeg vil si en erogen sone. Så – uten at det er innom til vurdering, detter det ut av meg. ”Det der er deilig”.
”Skal være det”, sier han med myk stemme. ”Bare vent, det blir enda bedre etter hvert”.
Det blir det. Jeg klarer å nyte det – en hel time.
”Sånn, nå må du ligge litt i ro, og bare la kroppen finne roen, og når du kommer hjem må du ikke dusje, da forsvinner alle godsakene. Jeg tror du kommer til å sove godt i natt. Pass på å drikke godt meg vann nå da”.
Jeg ligger en liten stund, så sier jeg takk og drar hjem. Jeg føler egentlig for å dusje med en gang. Jeg trivs ikke med lukten på huden. Jeg velger å vente, lytte til hans råd. Jeg sovner straks jeg kryper under dyna.
Flere timer senere bråvåkner jeg, gjennomvåt av svette. Nei, jeg må dusje – NÅ.
Når jeg på ny våkner, når dagen begynner og det er arbeidsdag igjen. Da føler jeg meg fin, litt tung i hodet, men fin.
Om jeg vil anbefale aroma massasje? Det var godt;-)
”Og du, neste gang kan vi ta kroppsmassasje”.
Hva? Betyr det alt, hele meg – tenk om jeg; liker det! - ”Skal tenke på det”.
KARNEVALSTID!!
Jeg bestemmer meg på brøkdelen av et sekund. Denne gangen stopper jeg.
Jeg så ham så vidt i mørket, men jeg så tydelig at han haiket. I det bilen stopper, skynder jeg meg å rydde unna tingene som ligger slengt i passasjersetet. Jeg rekker ikke få alt vekk før han sitter der, og hjelper meg med oppgaven.
”Så fint at du stoppæt, en kan jo aldri vite ka så sjer; eg menar, folk blir jo slått ner åg ranæt. Eg vil isje at de ska ta kamra mitt – kor langt ska du”?
Oi, her er det en som ikke er helt – jeg svarer hvor jeg skal, og jeg hiver meg med i leken. Jeg er på vei hjem fra kveldens økt i bamsehiet (barnehagen). Denne kvelden var det karneval som tema, og til alt hell – jeg har masken jeg laget på hodet. Jeg drar den ned og snur meg mot han.
”Bæst å væra forsiktig då”!
Han reagerer ikke helt som ventet. ”E, e, eg tror nå allti det bæste om folk – folk e snille, eg..Ka hetar du”?
”Slapp av, du har nettopp fått skyss me den snillaste mannen du komme te å møta i livet ditt; og eg heite Tore - Du”?
”Nils”.
Jeg skyver masken opp og vipper blinkelysindikatorarmen ned. Det er en pratsom mann jeg har fått besøk av, en herlig type.
”E,eg likar snille folk – og eg likar, tålar å tulle litt – De va kalt å stå der å vente - Eg dusjet klokken ti – det er”. Han mumler og teller timer på fingrene. ”Ni timar. Eg dusjar en gang for dagen. Eg trente – og så dusjet eg. Eg dusjar allti når eg trenar. De e lurt. Eg har dusjet en gang for dagen i mange år no – dusjet av og til to – skulle kansje dusjet no - kor ofte dusjar du”?
Jeg kjenner at denne fyren morer meg. ”Jeg dusjer ein gang om dagen, eg og. Best å vera rein veit du – lika du å trena då”?
”Har du onger”?
Jeg nyter dette. ”Joda, eg har då da. Tre stykke – 13, 16 og 18”.
”Liker du å sjøre bil? – har ongen din bil”?
”Min elste driver å tar lappen no, men nei, ikkje noko bil der - endo”.
”Kor bor du – e de dær du sa”?
”Eg bur på Os”. Jeg gløtter kjapt over mot han. Han er omtrent like høy som meg. Noe eldre, ubarbert, tynn og kledd i mørke klær.
”Ska du isje hem no då – besøke noen”?
”Eg e me i ein fotoklubb, Os fotoklubb – vi har møte i kveld”. Ingen respons. Jeg ventet kanskje litt. Han nevnte jo kamera i starten på turen vår.
”Har du vært på jobb? Ka jobbar du me”?
”Eg e annleggsgartner; detta e arbeidsbilen min. Har du vert på jobb då”?
”Eg jobbar – likar du deg på jobben din”?
”Jo eg jør no da – Kor va da du sku tå”?
”Eg ska si det”.
”Ska eg svinga inn på busslommo der”? Sier jeg og peker fremover langs veien.
”Nei. Eg ska av litt længer nere – der me den veien - eg syklar – har du sett meg”?
Jeg rister på hodet. Og ser etter en plass å stoppe på. Jeg vet nå hvor det er han mener. Jeg velger en busslomme på motsatt side og svinger over.
”De e så mange biler, de isje bra”. Han sitter og følger med på trafikken som kommer mot oss. Så ser han en ledig luke og åpner døren.
”Hade, og takk for turen”!
Så går han frem og over veien rett foran bilen. Det ventet jeg faktisk.
Jeg vipper blinkelysindikatorarmen opp, og kjører videre.
Fortsatt med masken på hodet. Han kunne da ha sagt at den var fin.
Siste del av trappen – Det henger en lapp på døren.
”Obs, vi har mage/tarmbakterier i omløp”.
Forsiktig med kontakt, og pass på renslighet - tenker jeg når jeg går bortover i gangen.
Jeg er spent på å se henne i dag. Om hun i det hele tatt klarer å snakke forståelige setninger til meg. Hun sitter med ryggen mot døren, som så ofte. Jeg går rundt henne og bøyer meg ned så hun får se meg skikkelig.
”Hei min venn”, sier jeg. Jeg studerer henne, prøver å finne ut hvordan hun; er i dag. Jeg ser inn i de gamle øynene. Det er som om spenningen blir satt på og hjernen sakte begynner å virke. Pupillene utvider seg og jeg ser hun fokuserer. Jeg gir henne tid, lar henne ta inn hva som skjer.
Så er hun der – ”Ååå, jeg er så lei meg. Jeg får ikke komme hjem og se huset mitt igjen”, sier hun. ”Jeg gledet meg sånn, og nå sier de at jeg ikke får lov, ååå det gjør så vondt ”! Jeg tar tak i hendene hennes og klemmer dem godt. ”Kan du ikke holde rundt meg litt? Jeg trenger deg”. Jeg bøyer meg frem, legger armen godt rundt henne og holder henne godt inntil meg, og lar henne få den tiden hun trenger. Hun gråter, sier mer om hvorfor hun er så lei seg, sier hun ikke orker spise, at hun ikke orker være her lenger. ”Ingen er glad i meg lenger. Jeg er helt alene, ingen bryr seg; jo jeg tror du er glad i meg – litt, er du ikke”?
Etter at hun har fått tid til å lette sitt hjerte, sine sorger og hun har grått skulderen min god og våt, setter jeg meg godt til rette i stolen ved siden av henne. Jeg lar henne få holde i hendene mine en god stund mens jeg prøver å få henne til å se litt lysere på tingene. Hun har blitt mange år eldre de siste månedene syns jeg. Etter at lungebetennelsen fant henne har hun blitt kraftig redusert. Ansiktet er mer preget av alder, mer dratt og den friske tonen hun hadde er borte.
”Du kan lese litt nå”.
Jeg finner frem boka, setter meg godt til rette og leser til henne. Høyt, tydelig og sakte. Det siste er det vanskeligste. Innimellom løfter jeg blikket, ser litt på henne. Hun sitter med hodet bøyd nedover, men er våken. Jeg tror hun sitter slik for å høre bedre. Hun gjorde det ikke før, men etter en liten periode med dårlig hørsel har hun lagt om litt. Etter en god halvtime med lesing stopper jeg.
Det er hun som tar ordet. ”Nå føler jeg meg mye bedre. Takk skal du ha”.
Alt i orden svarer jeg og er glad jeg har klart å få henne inn på et litt bedre spor. Så drøfter vi litt hva det er jeg har lest, hvorfor vi alltid havner med bøker med historier fra gamle dager, hvor tungt og hardt alt var før; ja for alt var det – var det ikke?
Vi sier takk for nå og jeg går hjemover igjen. I gangen finner jeg noe anti-bac og vasker meg godt på hendene.
Nesten en uke sliter jeg med magen.
Med et ferskt kursbevis på at jeg er "god å snakke med" i lomma er jeg klar for nye utfordringer. Dette året er jeg på nye stier, som frivillig i kirkens bymisjon. Jeg har havnet på noe som heter ”bamsehiet”. En barnehage på ettermiddagene. Jeg er her en gang i uka.
Siden jeg er ny her er det ingen av brukerne som kjenner meg. Som mann, på en slik plass, er jeg vist nok ikke så vanlig å se heller. Når det er passe fullt i hiet og vi skal spise middag dukker første gullkorn opp.
”Hvor er mammaen din da”?
Jeg ser jo at dette kan bli en spennende erfaring å ta med seg. Unger er bare helt herlige i sin måte å se ting på, og å utrykke seg.
”Er du en liten mann da”? De klarer ikke helt skjønne hva en som meg gjør på en slik plass. Jeg blir så presentert for alle de nye gjestene for dagen og jeg blir godtatt som medlem av de ”voksne”.
Tiden sammen med ungene går i lek og enkelt samvær. Jeg ender opp med en liten gutt på mitt fang. Vi finner frem en kasse med klosser og begynner å bygge et hus. Fargene blir ikke helt som på teiningen, men vi har det fint sammen i byggeprosessen. Den lille gutten stopper opp og ser på armen min.
”Du har så mye hår”. Han stryker sine varme fingre over underarmen min. Oi, tenker jeg. Her er vi på vei mot rødhette og ulven. Jeg tenker på det jeg lærte på kurset. La vedkommende få snakke. Ta deg tid til å lytte. Vis at du lytter og at du ønsker å forstå.
”Ja”, sier jeg. ”Menn har det”. Han ser opp på meg og strekker hånden mot ansiktet mitt. ”Du har hår her også”. Han tar på skjegget mitt. ”Du har hår på haken, på halsen og der”. Han peker på barten. Jeg lærte også at pauser i praten ikke er farlig. Jeg lar han derfor få se godt på meg. Det skjedde forresten sist jeg var her også, at en av ungene ville kjenne, lurte på hvorfor?
Han stopper og begynner så vidt med videre bygging igjen så ser han på meg. ”Du kan få komme hjem til meg og du vil”.
Bestått!
Jeg går bort til kassen. Jeg er på Nordli i Sletten senter. Det er den samme damen som står der denne gangen også. ”Du skal hente en bok”. Hun ser på meg, og husker meg igjen fra jeg var her sist. ”Hva var det den het nå igjen”? Jeg husker ikke, men hun husker hva den handlet om og finner den fort. Hun lurer på om jeg har lest ferdig den andre jeg kjøpte. Jeg svarer at jeg er ferdig med den. Hun spør om den var god. Tja, litt spesiell. Jeg tar imot posen og går min vei.
Jeg går så innover i senteret, mot matbutikken. Noen unge jenter, 6-7 stykker i tenårene, står ved et bord og selger lodd eller noe. Jeg ser ikke så nøye etter, men i det jeg passerer sier jeg. ”Skal bare hente ut litt penger”. Så smiler jeg til dem og går videre. Kort tid etter er jeg tilbake hos jentene, med penger i hånden. Jeg ser nå at det er et kakelotteri, der inntekten går til Etiopia. Jeg rekker frem hundrelappen.
”Hvor mange lodd vil du ha”? Hun ser på meg.
”For alt”, sier jeg og rekker henne pengene. Hun smiler til meg og sier at da kan jeg ta 10 stykker. Jeg begynner å plukke ut mine lodd ett for ett. ”Hvor mange har jeg tatt nå da”? Jeg kommer fort ut av tellingen i og med at jeg er ivrig etter å se hva tallet på loddet er. ”Fem” svarer hun lynkjapt. Jeg ser opp og merker at alle jentene følger spent med i hvordan det går med meg. Jeg senker tempoet litt og sjekker nøye om mitt lodd er det rette. ”Åååå”. Jentene ser at jeg traff nummeret rett over. Neste er rett under. Så trekker jeg et som jeg straks ser er langt unna.
” Jo der har du …nei jeg så feil”. Vinner loddet er 84. jeg trakk 48 og jenta som står motsatt ser det opp ned og trodde et øyeblikk at det stod 84. Siste loddet, og ingen gevinst.
Jeg kan tydelig se skuffelsen i jentene der de står. De ville virkelig at jeg skulle lykkes. ”Ta en muffin da”, sier den ene og får bekreftende nikk av de andre. ”Tusen takk” sier jeg og går derfra. Jeg setter meg ned på en benk ikke langt unna jentene. Jeg drar frem boken og begynner å bla litt i den. I øyekroken ser jeg at to av jentene kommer gående mot meg.
”Vi vil gi deg denne”, sier de og rekker meg en av kakene fra lotteriet.
”Tusen hjertelig takk”, svarer jeg og smiler stolt og ekte. ”Det var utrolig snilt av dere”. Jeg titter bort til de andre jentene ved bordet. De følger spent med. Så går jentene sin vei og jeg sitter der med en sjokoladekake i fanget. Jeg snur meg mot en mann som sitter på neste benk. ”Så heldig jeg er i dag da”, sier jeg og smiler mot han. Han nikker og snur seg tilbake.
Jeg titter ned på boka. ”Barneboka”, henter den.
Kjempenes kamp
Noen bilder husker jeg ekstra godt, og ønsker jeg kunne gjort enda en gang. Denne naturopplevelsen gjorde inntrykk. Små kjempers kamp.
Jeg gikk der og leter etter motiver. Fotoiveren vokser seg sterkere og jeg vil gjerne få tatt bildene jeg tror jeg skal klarer en dag. Så blir jeg var noen lyder under noen busker. Jeg sjekker hva det er og blir vitne til denne kampen, som for de involverte tydelig handler om liv og død. Spissmusen har gått til angrep på en stor lærløper. Kampen er intens og mitt nærvær enses ikke. Utfallet ser heller ikke ut til å være gitt. Knasende lyder fra skallet på lærløperen, gjentatte angrep fra spissmusen - lærløperen gir seg ikke. Det kjemper, tar igjen. Musen må virkelig jobbe. Jeg tar mange bilder, går nærmere - for nært. Jeg skremmer dem og musen piler av sted. Lærløperen, uten synlige skader, går den også.
Jeg er imponert. En kamp som dette har jeg aldri sett eller hørt om før. Det å sitte så nært, høre og se alt. Stor naturopplevelse.
Fjellvettregler
7. Bruk kart og kompass. Vit alltid hvor du er.
Jeg kjenner uroen i kroppen. To glass vin har gitt meg en deilig ro i kroppen; men denne uroen som nå kom er noe annet. Jeg er rastløs. Kvelden er ung, ja så vidt begynt. Hva med å besøke noen?
Jeg klar meg og går ut i mørket. En halv time senere nærmer jeg meg. Jeg vil besøke en gammel venn, en jeg ikke har sett på lang tid. En sms for å sjekke om han var hjemme og ut med meg. Han bor i et borettslag, et strøk som består av flere rekkehus som står fint plassert rundt en kjerne med lekeplass i midten. Fint for kjernefamilien. Min venn har ny kone og tre barn. Vanligvis kommer jeg på besøk med bil, men ikke i dag. Derfor ankommer jeg fra en annen retning. «Hva om jeg svinger inn her, tar snarveien»?
Som sagt så gjort. Det er fine stier mellom tunene. Hekker, helleganger – godt vedlikehold. Så ankommer jeg tunet hvor min venn bor. Jeg dreier av og går mot ytterdøren. I mørket ser jeg at han har fått pyntet litt utenfor huset. Sikkert et resultat av ny kone. Skal passe på å nevne det for han en gang. Jeg åpner ytterdøren, går inn og henger fra meg yttertøyet. Huset har inngang nede, med tilhørende bad, soverom etc. Åpen trapp opp til stue og kjøkken. Fra yttergangen går jeg inn i hallen. Her også ser jeg endringer, men ikke så store. Ovenfra hører jeg muntre stemmer – og jeg kjenner duften av mat. Taco. Ikke til å ta feil av. Flinke meg, snakk om å komme i rett tid. Magen min er helt klar for litt taco. I det jeg svinger opp trappen stopper jeg. Det bildet har jeg aldri sett. Jeg tar ett skritt tilbake. En uro brer seg i kroppen. Ved telefonen ligger noen brev. Jeg ser nærmere på dem og det går opp for meg. Jeg er i feil hus. Sakte og lydløst tar jeg på meg ytterklær igjen. Inne fra vaskerommet høres lyden fra sentrifugen. Jeg tar i dørvrideren, og vaskemaskinen stopper. Stille, alt for stille. Jeg tørr ikke åpnet døren nå - Så starter vaskemaskinen igjen og jeg skynder meg ut. Ingen merker noe. Jeg går ett tun lenger – leser husnummeret to ganger; og åpner døren.
Jeg går opp trappen hos min venn, ser det kjente bilde henge der. «Hei og takk for sist, så hyggelig at du var hjemme».